Enkelte fastlegers ønske om reservasjonsrett, provoserer meg. Ja, si gjerne at abort har et etisk og moralsk aspekt ved seg. Det har det så absolutt. Det har også et medisinsk aspekt ved seg, og hvis vi ikke ønsker oss tidligere tiders abort ved strikkepinner, trenger abortsøkende kvinner medisinsk hjelp. En kvinne som ønsker abort, trenger en henvisning, selv om du som fastlege med en annen overbevisning ikke klarer å gi omsorg.
Jeg kan forstå at leger er i mot abort på det personlige plan. Som mennesker tar vi med oss våre erfaringer, vår tro, vår omsorg og vår overbevisning i jobb. Men det må gå et skille mellom oss som fagpersoner og som privatpersoner. En del må ligge igjen hjemme eller godt skjult under legefrakken.
Som ungdomsskolelærer har jeg møtt flere unge jenter som har tatt abort. De tar ikke lett på det. Det er sårhet, skam, sorg og lettelse i salig blanding. Kjære fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort: Hva hvis det var din datter? Din jente på 14-15 år som ble uønsket gravid? Ville du at hun skulle møtt en lege som med bakgrunn i sine prinsipper ikke ville hjelpe henne til å ta abort? Ville du satt begge bena støtt i bakken og fortalt din 14-årige sønn at det skal bli en glede å bli besteforelder? Eller ville ikke en tenåringsgraviditet i din egen familie rokket ved synet ditt?
Det fins da angrepiller, tenker du kanskje. Ja, det gjør det, og de er nok en stor del av grunnen til at antall aborter i aldersgruppen 15-19 år har gått ned. Samtidig er det ikke så lett for unge jenter å få kjøpt angrepiller. Det er dyrt, og det er flaut å handle det selv på apoteket.
Kjære fastleger, det er oss kvinner dette dreier seg om i aller største grad. Det er vår kropp. Det handler om våre unge kvinner og oss voksne. Vår rett til selv å bestemme. Det handler om vår selvrespekt og vår framtid. Det handler også om kvinners historie, tidlige tiders fortielse, sorg, manglende rett til å bestemme over oss selv, vår felles kvinnearv.
Abort er en privatsak. Men det er også en samfunnssak.
Selv tok jeg abort for noen år siden. Selv den gangen, som allerede voksen kvinne, visste jeg kun om to som hadde tatt abort. Da jeg fortalte åpent om det senere, viste det seg selvfølgelig at jeg kjente flere. Abort er det man ikke snakker om. Det er et vanskelig tema, og som kvinne er man redd for fordømmelse. Selv vi som er trygge på valget vi tok, snakker nødig om det.
Jeg var også engstelig for fordømmelse. Da jeg satt hos legen på sykehuset, fikk jeg et veldig behov for å unnskylde meg for det jeg var i ferd med å gjøre. Ikke fordi jeg var i tvil, men fordi jeg oppriktig ønsket å vite hva hun tenkte. Hun så på meg, og sa: -Abort er en privatsak. Dette er ditt valg, og jeg har ikke noe med å dømme det. Jeg svarte henne at jeg ikke ante hva slags holdninger jeg skulle få møte, og takket henne for måten hun møtte meg på.
Takk, kjære lege, som sa akkurat det.
For det er noe i akkurat det. Jeg har ikke noe med å dømme valget ditt. Men stillheten fra de 15 000 som årlig utfører abort, er sterk fortelling. Uansett hvor riktig valget om ta abort er, så ligger det en frykt for fordømmelse i oss. Dere kan godt få vite at for meg var min abort kun en lettelse. Likevel kjente jeg på en slags frykt for fordømmelse. Det blir gjerne slik når abort diskuteres på et faglig og etisk plan, og hvor få tør å si at jeg har faktisk tatt abort.
Derfor velger jeg å være åpen.
Jeg har tatt abort, og det var den gangen en lettelse. Selv om vi gjerne kan diskutere de moralske og etiske aspektene ved abort, synes jeg at prinsippet om å ikke dømme andres valg er et godt prinsipp. Det handler om vår kropp. Det handler om min rett til å bestemme over egen kropp. Det handler om våre døtres framtid og selvbestemmelse.
På opprop.net kan du signere et opprop om Nei til reservasjonsrett for fastleger.
Del gjerne innlegget mitt på facebook, det gjør du ved å klikke på fb-knappen under innlegget.
WordPress.com
