Det hender jeg glemmer at jeg har det bedre når jeg skriver. Jeg glemmer det ganske ofte, faktisk. Dessverre. Og nå, akkurat nå, må jeg sette ord på innsiden min, for når det slippes ut og fri, blir det bedre.
Ei venninne sa i en tale at jeg er nær livet. Det var en fin ting å si. Nær livet. Jeg er det. I enda større grad er jeg kanskje var for livet, på godt og vondt. Vondt fordi jeg ikke klarer å skjerme meg, fordi jeg mister energi når det blir for mye. Godt fordi det er godt å være følsom for livet og menneskene i det. Jeg vil være nær og var og følsom.
Men dette året har brakt med seg tap. Tre nære familiemedlemmer har vi fulgt til graven. Eldre og syke, ja. Men det hjelper ikke. For de er borte for oss.
Og med det, akkurat her og nå, kjenner jeg en mild angst. For å ikke få pause fra sykdom og dødsfall. Angst for å miste flere før jeg får kommet meg helt igjen. Og en redsel for at jeg ikke skal få fylle 40 år neste sommer. Det er ingen grunn til å være redd for det, men følelser følger ikke alltid logikk.
Jeg er engstelig. Ikke for å fylle 40. Men for å ikke gjøre det. Herregud, som jeg liker å være i livet! Og så glad i de jeg har i livet mitt.
♥Cecilie - hvisker en bønn ut i universet og ønsker seg et rolig år og å få danse på bordene til langt inn i alderdommen.
WordPress.com
