Takk for tilbakemeldingene og kommentarene på forrige innlegg. Hver eneste dag etter at jeg la ut innlegget, har jeg tenkt på å skrive til dere, og tenkt på hva jeg skulle ha skrevet. Men så har jeg ikke fått satt meg ned ved pc'en- og jeg har tenkt ok, da er jeg ikke klar enda. Det samme gjelder kommentarene. De er lest og satt pris på! Akkurat nå kunne jeg ha skrevet en laaaang avhandling, men jeg får prøve å holde det kort. Her er en liten oppdatering (iPhone-bilder nederst i innlegget):
Lille Christian er i dag 23 dager gammel. Han er så snill og rolig, en drøm av et barn. Tilbake til det senere :)
Slutten av svangerskapet:
Etter at jeg la ut forrige innlegg, ble det først verre en stund. All energi, all selvtillit og alle smil bare forsvant. Heldigvis varte ikke det så lenge. Einar og jeg var i byen hver for oss en dag, og møttes for å ta en kaffe. Ikke noe jeg hadde lyst til, men sånne små ting man gjør for at hverdagen skal oppleves litt ok og normal for den andre. Da vi møttes skjedde det noe som fikk meg til å le – hjertelig og med en stor dose skadefryd – av Einar. Stakkars Einar, han ble nok såret. Men jeg klarte ikke slutte å le, og det kjentes så godt. Jeg kunne ikke huske sist jeg lo, og lot meg selv få le – selv om det så til de grader var AV ham og ikke med. Det var det første tegnet til at det løsnet litt.
Rett etter dette fikk jeg også begynne på BUPA (barne- og ungdomspsykiatrien). Her var fokus på barnet og å gjøre meg klar til å ta det i mot, samtidig som jeg fikk pratet og felt noen tårer – og fikk noen aha-opplevelser i forhold til hva jeg har opplevd tidligere i livet som fikk kroppen og psyken til å oppleve dette nye svangerskapet som en krise. Jeg lærte virkelig at noen ting ikke er bearbeidet, bare gjemt under teppet – og så føles det bearbeidet så lenge ingen pirker borti det. Jeg velger å ikke fortelle mer om dette, ettersom det involverer andre. Men det må jeg si, timene på BUPA var en fantastisk hjelp, og derfor er jeg åpen om at jeg fikk hjelp der.
Den siste tiden orket jeg litt mer, og vi fikk en fin sommer. Stille og rolig, men jeg var iallfall med på ting. De aller siste ukene ble litt tøffe for humøret. Jeg hadde det bedre enn på lenge, men jeg følte virkelig at jeg kom til et punkt hvor jeg ikke kunne komme videre før babyen kom. Dette medførte mange slitne tårer på slutten. Samtidig som dette opplevde jeg en mye større takknemlighet overfor Einar og jentene. En større takknemlighet og kjærlighet for at akkurat disse tre er mine, for at vi er familie, og for at de er så fantastiske mennesker.
Hvis det er en ting jeg har lært, så er det dette. Samtidig som man er deprimert og har det tungt, kan man også se det vakre i ting og mennesker, det vakre i livet. Selv når man ikke helt kan føle det.
Fødselen
På min egen bursdag startet det hele, men klokken rakk å bikke en ny dag, min pappas bursdag, før Christian ble født. Klokka halv ti på kvelden var fødselen ordentlig i gang, og halv to var han ute. Det ble en annerledes fødsel enn de to andre, litt heftigere de to siste timene. Men først og fremst ble fødselen en så kraftfull og kjærlighetsfylt opplevelse mellom Einar og meg. Jeg trengte han på en annen måte enn sist, og han var en så fantastisk støtte. Jeg blir helt på gråten av å skrive om det. Det opplevdes veldig spesielt å få lov til å få en så kraftfull opplevelse sammen.
Og, akkurat som jeg hadde håpet på, så var det som å trykke på en knapp da babyen skled ut. Jeg kjente selv hvordan sinnstemningen min skiftet. Jeg sov bare to timer tilsammen den første natten og dagen, men likevel hadde jeg masse energi. Det var så godt å få møte lillebror, å få holde han og å få forholde meg til han.
Akkurat da vi fødte var det veldig rolig på føden, og jordmor hadde god tid etterpå til å sitte og prate. Hun kom også inn til oss kvelden etter og pratet lenge. En helt fantastisk jordmor og et nydelig menneske, som jeg aldri skal glemme. For øvrig hadde jeg skrevet et ønskebrev, hvor jeg skrev åpent om svangerskapet og at vi ønsket oss familierom og ro for å ta i mot den lille på best mulig måte. Jeg kan ikke skryte nok av sykehuset (Tønsberg) og de vi møtte. De gjorde alt for å tilrettelegge, og det var tydelig at alle hadde lest brevet og møtte oss på en helt fantastisk måte. Einar skrev lange takkekort og kjøpte blomst til både føden og barsel da vi dro.
De første ukene…
Jeg har det godt. Vi har det godt. Vi har hatt det rolig de første ukene, det var viktig for meg. Her er det hverdag etter klokka to, med jentenes lekser, trening og venner. På dagtid har vi gått turer, og jeg har også rukket en runde med brystbetennelse. Og jeg er blitt den hønemora, som egentlig ikke vil låne bort lillebror til noen ;) Hehe, sånn kan det gå. Men det er jo egentlig helt fantastisk! Jeg koser meg så med han og er så takknemlig. Tenk det! Nå skal jeg bruke god tid på å bli helt meg selv igjen.
Og lillebror, Christian, er en ordentlig godklump. Han tar livet med ro, og det meste jeg har vært våken på natten er halvannen time – én gang. Bank i bordet!
WordPress.com
