- iallfall litt.

-til våre barn og unge!

Jeg har fått mange kommentarer på ærligheten min. Og jeg er virkelig takknemlig for at dere gir tilbakemelding på nettopp det. Ærlighet har alltid hatt stor verdi for meg. Det betyr ikke at jeg alltid er ærlig og åpen, men det betyr at for meg er ærlighet en egenskap jeg verdsetter i samtale, i tekster jeg leser, hos venner og så videre. Og noen ganger velger jeg å være veldig ærlig.

Noen ganger er det tøft å fortelle. Men faktisk er det jo ikke så farlig at mange vet dette med svangerskapet om meg. Det kan være ubehagelig, det kan føles litt privat - men det er egentlig ikke så farlig. Eller hva?

Psykisk helse er et tema som opptar meg. Ungdom opptar meg. I ungdomsskolen, hvor jeg har jobbet i åtte år nå, har vi sett at det er i dette feltet, psykisk helse, hvor flere og flere møter utfordringer, og hvor flere og flere sliter.

Og denne unge generasjonen vår ser unge voksne og en foreldregenerasjon hvor det er så fokus på å ha-verdier. Materielle verdier, penger til å reise for (gjerne ofte), penger til å pleie utseende, trendy klær. Og jeg kritiserer ikke det, jeg ønsker meg mer av alt det selv, jeg. Men jeg tror at vi noen ganger glemmer å lære ungdommene våre om det indre. For det er vondt å være ærlig. Hvor mange gråter ikke heller alene på soverommet enn å felle en tåre foran barnet sitt? Vi vil så gjerne beskytte de. Men hva med å kunne si at -ja, nå er jeg lei meg. Livet er ikke alltid så lett - men det blir bra igjen. 

Hvis en generasjon opplever foreldregenerasjonen som lykkelige gjennom hva vi har (råd til å anskaffe oss), fordi foreldregenerasjonen glemmer eller ikke tør å vise hele livet som det er... hva medfører det?

Det betyr ikke at vi må eller bør fortelle ærlig om alt vi føler eller opplever. Men i vår voksne hverdag - og også i barn og unges hverdag - så vil vi oppleve tunge stunder. Vi vil møte sykdom, dødsfall, økonomisk uro, bekymringer for barna, samlivsbrudd og så videre. Noen ganger tett på i den nærmeste familie, andre ganger blant andre vi bryr oss om, men som ikke berører barna våre i særlig grad. Det betyr ikke at de må beskyttes fra vanskelige følelser vi voksne har.

Jeg mener ikke at de skal involveres og inkluderes i det hele. Men det å kunne fortelle og vise at det her er vanskelig for meg akkurat nå. Takk og pris har jeg dere, og det gjør at jeg samtidig har det bra. 

Kanskje, kanskje, kanskje kunne det medført at unge mennesker kan møte tunge stunder med en visshet  om at man likevel kan ha det bra. Det å ha tunge perioder definerer ikke hvem du er som menneske. Og man kan se det vakre i livet likevel. Dette går over, men det krever tid og innsats. Jeg tror det er viktig lærdom å ta med seg.

Og vi må huske å gi uttrykk for glede og lykke over de små,store tingene som ikke kan kjøpes for penger, men som skapes i samvær med venner og familie.

Eller hva?