Været viste seg fra sin ironiske side i går. Jeg skulle jo sitte i solen til jeg sprakk. Men jammen åpnet ikke himmelens sluser seg. Det plasket virkelig ned her.
I går kveld ble det i stedet en liten løpetur på hormonbomba. Dere husker kanskje at løpeturer virkelig trengs for Hormonella av og til? Da jeg dro på meg løpetøyet sent på kvelden, og Einar sa rett ut at det var en god ide å løpe så sent, så skjønte jeg hintet, for å si det sånn.
Les tidligere innlegg om Hormonella på tredemølla her.
Jeg løp bare 4k. Det gikk sakte, men føltes raskt. Merkelig følelse, men det handler nok om at jeg løper i skogen, på fuktig skogssti. Det innebærer at man på grunn av røtter, steiner og lignende må følge godt med, og samtidig varierer steglengden og stegretningen mer enn på asfalt. Jeg pustet og peste som en hval (følte meg som en av andre grunner også). Det så ut til at jeg var helt alene i skogen, så da tillot jeg meg å puste av hjertets lyst. Da føler man jo virkelig at man løper fort :)
Også i går løp jeg i mine flate Inov8. Jeg opplever en veldig trygghetsfølelse for foten når jeg løper med de. I og med at de er så flate, så gjør det ikke noe hvis jeg tråkker litt galt på en rot. Der hvor jeg lett får en liten vrikk på ankelen i dempete sko (fordi skoen i seg selv er høyere), klarer foten slike små utfordringer helt uten vondter. Er det ikke fantastisk?
Jeg har jo testet løpesteget mitt tidligere, og sett det på video. Da så jeg hvordan ankelen min var svært ustabil når jeg landet på hælen. Så dette må iallfall henge sammen med at jeg lander lenger fremme på foten, samt at skoen er så flat. Jeg skal imidlertid snart prøve mine andre løpesko igjen, for å bytte på litt. Men det er faktisk veldig vanskelig å ta på seg andre løpesko nå.
Denne helgen skal vi på tur, så fra neste uke tror jeg at jeg skal slå til og lage meg et lite løpeprogram. Akkurat nå blir det mye rykk og napp. Jeg vil helst ha napp.
WordPress.com
