Jeg har vært under attack. Dere husker muligens Hormonella de Ville? Hun har vært tilbake, enda mer grusom enn før.

Denne gangen har jeg ikke vært sånn kjeftete surpomp (kremt, den uttalelsen kommer til å bli motstridt her i heimen). Men jeg har vært så sliten, motløs og utafor. Alt har vært et ork, bloggen også.

For litt siden spurte en kompis om jeg aldri har vært umotivert. Om jeg aldri har havnet i godteskåla eller fråtset i masse høykarbo. Og svaret var nei. For all del, jeg spiser stadig litt mer enn jeg trenger, men det er alltid innafor. Og er det utafor, er det et bevisst valg.

I løpet av mine snart 36 år har jeg erfart at jeg er veldig følsom for hormoner. Men så er det sånn at vi kvinner i perioder har høyere konsentrasjon av de. I perioder tilfører vi kanskje hormoner til kroppen også, slik at det ikke skal komme små fremtidige hormontroll til verden. Alt dette vet jeg. I tillegg vet jeg jo nå (og dere vet det også) at jeg nesten går dukken og eksploderer som troll i sol hvis jeg ikke tar omega 3. Og så er det sånn at en slik liten suppe sammenfalt med at min strikte paleo-challenge var over. Oh joy.

Oh joy.

Jeg har vært så umotivert, så sliten i kroppen, så fysen. Jeg har helt glemt å ta vitaminer generelt og omega 3 spesielt, men jeg har på ingen måte glemt en eneste sjokoladebit. Jeg har til og med spist smågodt. Ikke mye, men det har jeg gjort. Selv etter tre år blir jeg tydeligvis fysen på godteri når det blir for mange hormoner i kroppen. Men det sier jeg dere, jeg er ferdig med å tilføre denne kroppen ekstra hormoner. For godt!

I morgen skal jeg sette meg i solen. Der håper jeg at trollet sprekker og at jeg kan bli meg selv igjen.