Jeg har ligget rett ut i sola på utesofaen og lest og kost meg i dag. Det kjennes ut som rett medisin!

Jeg leser jo boka Nådens omkrets av Jørgen Brekke. I en liten episode i boka serveres det te i blomstrete kopper med skål fra Wedgewood.

Forfatteren er jo fetteren min (som jeg ikke har sett på hundre år, så det er ikke poenget), og da jeg leste akkurat det, tenkte jeg på de blomstrete Wedgewood- koppene med skål vår felles bestemor fikk til sin 70-års dag. Den gangen var jeg bare 11 år, forfatteren noen år eldre. Ikke vet jeg om han husker de, eller tenkte på de koppene da han skrev. Våre besteforeldre døde i løpet av noen få år etter dette, og min mor arvet koppene.

Men jegtenkte på mommos blomstrete Wedgewood-kopper, og i min verden fikk hun en liten plass i en bok. En fin tanke, eller hva?

Og er ikke det noe av det vakre ved litteratur, som film ikke kan etterligne? At vi leser våre erfaringer, våre følelser inn i historiene vi leser.