Jeg tenkte, da jeg ble gravid og faktisk skulle ha barnet, at jeg kom til å rase ned i vekt denne gangen. Det virket så rettferdig, nemlig. At denne gangen kom jeg til å oppleve det man stadig hører - at kiloene bare renner av eller at babyen spiser opp mor. Babyen suger alt ut av meg, sier de syltynne rett etter fødsel-damene, mens vi chubby rett etter fødsel-damene tenker fuck you.
Har jeg forresten nevnt at my bazookas har doblet størrelsen, produserer nok melk til å fore en landsby og at lillebror legger på seg langt over gjennomsnittet? Jeg skulle ha rast ned i vekt av amming.
Nå, 8 uker etter fødselen, begynner jeg å forstå at rettferdighet ikke har noe med det å gjøre. Nok en gang raser jeg ikke ned i vekt, derimot gjør kroppen alt den kan for å tviholde på fettet og ikke gi slipp. Jeg tror hormonene skriker til hverandre inni her Ikke gi slipp, nå har vi henne!
Jada, jada, jeg har akkurat født og det er nummer tre og jeg er eldgammel, men likevel. Jeg har et privat buksehelvete om dagen. Jeg vil nemlig ikke kjøpe nye bukser nå. Jeg vil kjøpe nye, freshe bukser når kroppen er fit. Men av pre- påtjukkabukser (dvs bukser brukt før svangerskapet), er det bare et par som passer nå.
Eller "passer".
Det er så inni hampen (pent ord for helvete) irriterende å så vidt få knappet igjen buksa. Ikke kommer den så langt opp på livet som før, den stopper heller langt ned på hoftene - rett over rumpesprekken. Og der velter det rumpefett ut! HVA gir du meg? Altså, muffinstopp er én ting. Men ekstra rumpefett på den delen av hofta som ikke fikk plass nedenfor bukselinningen, det er noe helt annet. Det er faktisk svært ubehagelig å gå tur og kjenne at man har fått håndtak på baksiden! Og hva skal man kalle dette ekstra settet med love-handles? Love me more handles?
For ikke å nevne lårene. Jeg har alltid hatt lår som treffer hverandre øverst. Sånn er jeg, i likhet med mange andre, skapt. For at lårene ikke skal treffe hverande, må jeg ned i BMI undervektig, og det er uinteressant. Så jeg lever med at lårene treffer hverandre. Men nå treffer de hverandre akkurat litt mer enn før. Når jeg går bredbent rundt i morgenkåpa, er det fordi jeg ikke har boksershortser med ben.
Og når jeg først er inne på dette temaet. Ikke kan jeg gå med lange skritt ettersom buksene er trange. Dermed blir det litt så som så med tempoet når jeg tusler rundt med korte skritt - fettforbrenningen kommer neppe i gang. Å gå opp trapper suger. Jeg må liksom vippe bena litt ut til siden og slenge de opp på neste trappetrinn for å hindre at buksa revner.
Poenget med det hele er at jeg ikke vil kjøpe bukser i en størrelse jeg ikke vil være. Dermed går jeg rundt i litt for trange bukser med litt for mye fett som velter ut over kanten.
Det komiske er at jeg nettopp så at all gnissingen lårene i mellom har medført slitt bukse som holder på å spjære. Hva gir du meg?
♥Cecilie - innser at hun må krype til korset med halen mellom bena og hull i buksa og kjøpe ny bukse.
Bildet er funnet via google.
WordPress.com
