Ja dere, nå er det bare å sende virtuell jubel hitover ;) I går snørte jeg nemlig på meg mine elskede løpesko og jogget i skogen. Jeg holdt på å spørre dere på facebook om dere syntes jeg skulle løpe i går eller ikke, men jeg visste jo svaret dere ville gitt...

Jeg har lekt litt på mølla i vinter, men det har vært mer korte intervaller. Ooooog... det er to måneder siden sist jeg innfant meg på treningsstudioet.

Jeg skal heller ikke skryte på meg noe annet enn at jeg faktisk jogget. 3,3 kilometer ble det før mørket senket seg, og da var jeg så stiv i beina at jeg slet med å løfte de for å tøye ut litt.

Vel hjemme spiste jeg absolutt alt jeg kom over. ALT! Pære, søtpotetmos med kjøttsaus, 86% sjokolade OG potetgull som lå igjen i skapet etter tenåringens bursdagsfeiring i helgen. Herregud! Altså, det er jo helt håpløst, men det får veies opp igjen i dag, med torsk til lunsj.

Og dere, mens jeg løp der, kom jeg på at det er 1,5 ÅR siden sist jeg jogget i skogen. Og da skulle jeg teste hodet, ettersom jeg hadde fått en kraftig hjernerystelse. Det ble med den ene gangen...

Jeg vet ikke hva det er med meg og løping. Løping er noe jeg liker på TROSS AV min kropps fysiske forutsetninger, ikke PÅ GRUNN AV. Jeg har så absolutt ikke løpekropp. Og når det går så sakte som i går, så kan man jo få lyst til å kaste inn håndkleet og pælme løpeskoene, ikke sant? Men jeg liker det likevel.

Forøvrig brukte jeg rundt 23 MINUTTER på 3 kilometer. Da er det veldig viktig å minne seg selv om at når man ikke har løpt så langt sammenhengende på over halvannet år, så er det ikke det som teller. Og så, når mannen tester hvor raskt han kan løpe 3 kilometer på mølla etterpå, så er det viktig å ikke kverke han, men skryte uhemmet, når han såvidt bikket 10 MINUTTER!

I dag må såre muskler pleies, så får jeg prøve igjen i morgen eller fredag, eller hva? Mira og jeg feiret forøvrig løpeturen med selfies:

 

20140326-091434.jpg