For noen år siden ønsket minstejenta seg en gitar til bursdagen. Jeg tror det må ha vært til femårsdagen. Hun gikk nemlig i barnehagen, hvor dyktige, kule, gitarspillende Lars spilte litt for ungene.
Så hun ønsket seg en sånn:
Jeg forsto at hun ønsket seg en slik. Men i min umusikalhet og uforstand, forsto jeg det ikke likevel. Hva skal en femåring med kassegitar, liksom? Så jeg tenkte at hun egentlig ønsket seg en lekegitar med lyd og knapper og som på magisk vis spilte musikk. En som lignet på dette:
Jubelen sto ikke helt i taket da hun pakket opp om morningen på bursdagen, men hun tok det for så vidt med fatning. Gitaren ble lekt litt med, iallfall når vi hadde besøk av andre barn som syntes den var gøy å leke med. Og så havnet den til slutt på de døde lekers søppelhaug, og jentungen var ikke lei seg i det hele tatt.
I sommer, to og et halvt år etterpå, har hun imidlertid fått klimpret litt på gitar hos venner. Og da jeg så gleden der hun satt med gitaren forsto jeg at å få den lekegitaren omtrent var som å få dette:
Når du ønsket deg dette:
Og jeg skjønner jo at det er ... kjipt....
Så nå dere, nå er mor på jakt etter en ordentlig gitar til jentungen!
♥Cecilie - som ser for seg at datteren skal spille gitar og synge selvlagde sanger på skolesamlinger om noen år. Jeg skal iallfall ikke stå i veien lenger ;)
Og ps: hvis noen i nærheten selger en barnegitar i 3/4 størrelse, så gi beskjed :)
WordPress.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar