Da jeg la om kostholdet en februardag for godt over tre år siden, var jeg på en måte godt forberedt og klar. Jeg hadde vært hjemme et år i permisjon i forkant, og lest mye om ulike kostholdsretninger - samt testet ut hvor elendig alt kosthold som inkluderte sukker fungerte for meg. Jeg var mentalt klar de endringen skjedde.

I perioder er jeg mindre strikt, i perioder mer. Det er ingen som helst tvil her i hjemmet at min kropp og sjel fungerer best når jeg spiser strikt og trener jevnlig. Likevel er det perioder innimellom hvor jeg absolutt er løsere i snippen og hvor trening snakkes om i fortid og framtid, men ikke i nåtid.

Jeg har hatt en lang slik periode nå. Det har vært et tøft år følelsesmessig. I stedet for å da passe på ekstra godt, har jeg vært mer slapp med tanke på kost, og trening har gått i rykk og napp i evigheter nå.  Jeg har fortsatt spist lavkarbo, men jeg har ligget på nærmere 70-100 gram karber per dag, og jeg har spist ferdige lavkarboknekkebrød som inneholder gluten. Og det tåler jeg IKKE.

Så er det slik da, at underveis i en slik periode prøver jeg å akseptere at det er som det er, for det er det jeg har ork til der og da. Samtidig opprettholder jeg tanken og vissheten om at det kun er slik en liten stund i den store sammenhengen, og jeg er trygg på at jeg kommer til å endre atferd igjen.

Underveis, for å gjøre meg klar til endring (som for eksempel nå å komme i gang med trening igjen), passer jeg på å lese om trening, interessere meg for trening, følge med på resultater innen for eksempel løp og body fitness. Jeg leser på treningsblogger og baker sunt, og har hele tiden en bevissthet rundt at jeg på vei til å komme i gang igjen. Samtidig som jeg aksepterer at her og nå har ikke sjelen ork.

Det jeg imidlertid kunne ha vært flinkere til, er å gå turer mens jeg venter på at sjelen skulle bli klar. Det hadde nok gjort meg raskere klar også.

Nå er innsiden min klar. Rygg og skuldre og humør gir tydelige beskjeder om at det er på tide å trene jevnlig igjen. Motivasjonen er nesten på plass. Men noen ganger kan man ikke vente til man er helt motivert, man må starte i motsatt ende. Først trene, så bli motivert fordi man trener.

I dag skal jeg trene. Det blir kanskje bare en liten joggetur eller (og?) en svingom med kulene mine. Jeg gruer meg skikkelig, særlig til å bli støl.

Mitt indre bilde av meg selv er at jeg er en som trener og som er sterk. For å gjøre meg klar til endring, altså å begynne å trene igjen, har jeg vært bevisst på dette bildet, og nå skal indre og ytre bilde igjen samsvare. Og nå skal igjen trening snakkes om i nåtid. Ikke jeg pleide å trene eller jeg skal starte å trene. Men jeg trener jevnlig.

Er det noen andre som skal trene i dag? Hva trener dere?