God morgen, sunshines:)

Altså, noen ganger... Blir jeg helt skamfull over meg selv!

I går skulle jeg løpe på bane 10x400 meter, og gå 200 meter mellom hver, tenkte jeg. Jeg blir helt stresset av slikt, vil jo egentlig ikke synes og sees når jeg gjør slike ulumskheter...

Det var noen smågutter som syklet rundt på banen da jeg ankom. Det får gå, tenkte jeg, og startet med en drømmerunde. Men så dere, så... Sto han ene gutten i løpebanen min med vilje.

Og jeg ble så irritert.

Og jeg skammer meg sånn. Der sto han, en helt nydelig liten sak på rundt åtte år. Og selv om han sto der med sykkelen med vilje og nok skulle teste meg, smilte han. Og var supersjarmerende.

Og jeg? Jeg ga ham blikket. </ Og tro meg, det er ikke et spesielt hyggelig blikk. Det brukes forøvrig mest innenfor husets fire vegger, det sint-kjerring blikket der er ikke noe å framvise ellers.

Som jeg skammet meg etterpå! Stakkars lille søte unge som ble utsatt for det.

I tillegg begynte Garminklokka å tulle igjen. Den viser helt gal fart til stadighet, og i går ble jeg så supersint av det. Etter fem runder gikk jeg av banen, dro hjem og dusjet, syklet til en venninne og drakk vin. Jeg burde ha lagt klokka i lomma og løpt videre, by the way. Jeg kan nemlig oppleve at løpingen føles bra, kroppen føles bra - men så ser jeg på klokka som er på bærtur- også føles det dritt. Idiotisk!

Forresten var jeg på et veldig hyggelig og spennende møte i går, og måtte stæsje meg litt. Kryss fingre, selv om jeg ikke sier hvorfor:)

20140607-084523-31523007.jpg

Ha en strålende lørdag!