Det hadde vel ingen av dere trodd? Langt mindre jeg, som helst vil jogge alene sent på kvelden når ingen andre er ute;)

Men når en venninne avslørte på lørdag at målet var å jogge 5 km sammenhengende i går, og at hun ikke kom til å klare det - da meldte jeg meg som drahjelp. Helt ulikt meg! Jeg oversvømmes jo av prestasjonsangst når det gjelder sånt. I tillegg har jeg jo først nå klart å komme i gang igjen med jogging etter fødselen, men visste at jeg klarte fem sakte K.

Hun fikk baby for litt over fire måneder siden, så jeg synes helt ærlig at hun er superflink som er i gang allerede.

Jeg fikk servert muligheten til å utsette løpeturen på sølvfat, men tok den ikke. Selv om jeg var trøtt etter to sene kvelder med vin, og selv med en hektisk dag bak oss. Helt ærlig var jeg så trøtt, at jeg ikke trodde jeg kom til å klare de fem K uten noen gåskritt selv.

Men- vi klarte det. Selvfølgelig! Jeg klarte jobben som drahjelp. Hun klarte de fem uten å gå. Vi skravlet underveis, og hadde det rett og slett skikkelig hyggelig. Ikke verst for en "jeg trener alene"-sak som meg.

Sent på kvelden fikk jeg melding om nytt mål om tre uker. To minutter raskere tid. Jepp, jepp, jeg tar den og. Kryss fingre!

~C - som håper det er sol der dere er- og at dere nyter den!