Min lille Mira på fire år har vært opptatt av døden i det siste. Hun vil ikke dø og spør om alle kommer til å dø. At svaret er ja, er brutalt for ei lita tulle. Men så snakket vi om Jonathan, fetteren hennes. Og at når vi en gang dør, så får vi møte han igjen og være sammen for bestandig. Da ble døden lettere å akseptere.

Dagen etter denne samtalen så Mira alvorlig på meg. -Mamma, sa hun, hvorfor gråt du så mye da Jonathan døde? Vi skal jo møte han igjen når vi også dør. Da bør vi jo bare være glade!

Da vi mistet vår mommo for mange, mange år siden, var min lillebror, Jonathans pappa, bare 6 år. Jeg gråt under bisettelsen. Men da sa 6-åringen: Hvorfor er du så lei deg? Vi kan jo besøke mommo her (på grava) hver dag!

Døden er uvirkelig og ubegripelig, men barn har fantastisk perspektiv og tanker om døden. I går, da jeg leste om Alexander Dale Oen, var min første tanke at det var uvirkelig. Men så er det sant. Og ufattelig trist, og så altfor, altfor tidlig. Men så må de som kjente ham og elsket ham være glade, som Mira sier. Fordi de kjente han, og fordi de skal møtes igjen. Til de kommer, Alexander, må du hvile i fred.