Ja, hva skal jeg si?

Tidligere i høst fikk jeg det for meg at jeg skulle gå til innkjøp av ei hold-in truse. Mange bruker da det, men selv så har jeg styrt unna. Men nå... Etter å ha fått litt sånn stress-ansamling i kroppens midtparti, følte jeg at tiden var inne. Jeg tuslet inn på Lindex, og jammen fant jeg ikke en skikkelig lekker (!), tight sak.

Forrige helg var jeg jo på seminar i Oslo, og det var en ypperlig anledning til å bruke den hele dagen. Jeg mener, jeg skulle jo selge bøker, det er jo greit å se ut som om man lever slik man preker. Klokken 8 om morningen var jeg ferdig påkledd, med hold-in truse. Klokken halv ni spiste jeg frokost, en god frokost som skulle holde emg mett lenge. Da vi gikk ut for å spise lunsj klokka 15, hadde jeg fortsatt ikke kjent meg sulten. Uvanlig lenge uten mat til meg å være. Jeg skjønte jo etterhvert at det hadde med den magiske trusa å gjøre, og holdt nesten på å blogge det som tidenes slanketips.

I går ble baksiden av medaljen avslørt. Ja, for det er jo stort sett en bakside, eller hva? Jeg dro på meg trusa igjen, klar for pinnekjøttaften. Denne middagen er årets høydepunkt for meg, og vel vitende om at det er et helt år til neste gang, spiser jeg altfor mye. Hvert år. I går spiste jeg enda mer enn jeg pleier. Litt sånn at jeg ble flau etterpå.

Nok om det. Etter en stund begynte jeg å få litt vondt i magen. Så skikkelig vondt. Deretter magesmerter. Jeg listet meg inn på do og tok av den magiske hold-in trusa. Det hjalp ikke. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å delta i samtalen, og så måtte vi hjem. Vi fikk meg i seng, og jeg sovnet momentant.

Og plutselig slo det meg: lille, magiske hold-in, holdt inn så godt at når jeg langet innpå pinnekjøtt, så stoppet matens gang i tarmene over trusekanten.

Bad idea. Really, really bad idea.