I dagens dagbladet.no har presidenten i Norsk Psykologiforening et debattinnlegg om ungdom og overvekt. Blant annet skriver han ved å forenkle overvekt til et diett- og trimproblem, overser vi hva barnet forsøker å si om sitt liv. Og videre: Vi har nådd et lavmål i forståelsen av fysiske plager og psykologi når barn får skåret bort 90 prosent av magesekken.

Jeg vet ikke om noen av dere så debatten om ungdom og overvekt samt fedmekirurgi forrige uke? Debattinnlegget sikter til denne tv-debatten. Ungdom og overvekt, ungdom og matvaner, ligger mitt hjerte nært. Ikke så rart, jeg er tross alt ungdomsskolelærer.

Og jeg må bare uttrykke denne tanken som kverner hos meg om og om igjen: Hvorfor møtes ikke dette drastiske tiltaket som fedmekirurgi er med mer massiv motstand? Motstand mot å teste ut å operere barn ned i 13-års alderen? Hvorfor mener for eksempel Jøran Hjelmesæth, leder ved avdelingen for sykelig overvekt ved Vestfold Sentralsykehus - der hvor disse barna skal få mulighet til å opereres - at lavkarbo er drastisk? Men at å operere barn er greit?

Lavkarbo, grovkarbo, redusert karbo... Når så mange har gått ned svært mange kilo kun ved å spise naturlig mat - selv om man har spist fetere enn før og har spist seg mett ... Hvorfor kan man ikke også ha et prøveprosjekt hvor ungdommer blir fulgt opp av ernæringsterapeuter eller -fysiologer, som for eksempel Sunt Hjem eller Lilalife? (Eller av Bente Annie Borgen hvis du bor i Horten og er interessert ;)). Fulgt opp ofte, på klinikk, hjemme, i butikk, med blodprøver og i samarbeid med legen eller senteret for sykelig overvekt. HVORFOR er dette mer drastisk for noen enn et inngrep vi vet har store og dramatiske konsekvenser for mange på sikt?