Jeg kan like godt innrømme det. Jeg har alltid syntes at det er urettferdig at jeg ikke er naturlig lang og slank. For det er jo det helst ville ha vært. Jeg har alltid også syntes at det er urettferdig at jeg spretter opp i vekt hvis jeg ikke er strikt. Og det gjør jeg virkelig. Hvis jeg ikke er nøye med trening og spiser forholdsvis strikt lavkarbo, kryper kiloene på, gjerne raskt.

Det går sjeldent raskt å få de av igjen. Og jeg er ikke bedre enn at jeg synes det er skikkelig, skikkelig urettferdig.

Men hvis vi skal være helt ærlige: hva har rettferdighet egentlig med kropp og vekt å gjøre? Og gir det meg noe som helst positivt at jeg har lett for å føle at det er urettferdig at jeg har denne kroppen?

Urettferdighet har ingenting med vekt og kropp å gjøre. Min kropp er skapt som den er. Jeg er ikke lang og slank. Jeg er derimot heldig som har fin timeglassfigur,  men dette timeglasset har lett for å legge på seg litt. Jeg skulle gjerne vært litt mindre enn jeg er. Men følelsen av urettferdighet hjelper meg ikke.

Til syvende og sist er det faktisk slik at både det å bli slankere og det å holde seg der krever at jeg er bevisst hva jeg spiser og hvor mye jeg trener.

Når jeg føler at dette er urettferdig, betyr det at jeg ikke helt klarer å akseptere hvordan min kropp er og hvordan den oppfører seg. Så hver gang det nå sniker seg inn en tanke om urettferdighet, skal jeg  i stedet tenke dette: Rettferdighet har ingenting med dette å gjøre. Slik er min kropp. Det aksepterer jeg.