I påsken ble jeg tante til to vakre, eneggede tvillinggutter. To små prinser. Den ene lille prinsen var veldig syk, og skulle forlate vår verden ganske raskt.

Det gikk ikke så raskt som vi trodde på forhånd. Denne minste prinsen brukte lenger tid på å forlate sine brødre, sine foreldre og alle oss andre. Han var så høyt elsket og likte så godt å få ligge i armkroken til alle som elsket han at han trengte litt tid på å gi slipp.

Helt fra den første ultralyden visste vi at det skulle bli slik. Men hvordan kan man som mor unngå å elske et barn som sparker i magen? Hvordan kan man unngå å knytte seg til en liten tass som redder sin eneggede tvillingbror ved å holde seg i live i magen? Hvordan kan man unngå å falle pladask for en liten kropp som ligger trygt på din arm?

Fem og en halv dag gammel ble han. Nå skal han få være en engel som passer på familien sin.

Pappa sa noe fint, nemlig at etthvert liv er fullbyrdet når det ender. I sitt korte liv lærte lille baby oss mye om sorg, glede, om hva et liv er, og om hvor viktig familie er. Ikke bare våre nye familier nå som vi er voksne, men også våre opprinnelige kjernefamilier. Vi er en del av hverandre. Guttenes foreldre har fått kjenne på styrken som bor i oss mennesker. Selv når man er helt utslitt, står man i alt. Fordi man må. Jeg er så imponert over, stolt av og fremfor alt uendelig glad i min bror og hans kjære.

Storebroren til disse guttene bodde mye hos oss disse påskedagene. Han og Mira er nesten like gamle, og vi har snakket mye om døden. Døden er jo helt ubegripelig for små, og de abstrakte bildene fylles med konkrete ting barna kjenner igjen. I følge storebror ligger hans lille babybror nå i en skattekiste♥

I dag skal vi ta farvel med den lille babyen i skattekisten. Og så skal vi passe godt på foreldrene dine og brødrene dine for deg. Vi passer på dem her nede på jorda, så passer du på fra himmelen♥

Selv de minste fotspor setter store avtrykk i sjelen. Hvil i fred, lille skatt.