I fjor skrev jeg innlegget som følger under for å inspirere DEG til å komme i gang med løping. Denne gangen er det dere som er med å dra i gang meg. Og dere er en gjeng superkule damer! Mange er med på å komme i gang med løping: Wenche, Cathrine, Cathrine, Catrine, Ann-Dorte, Marianne, Blondie, Therese, Anna, -m-, Tini og Ennah. Og det er selvfølgelig rom for DEG også! Også meg da, som absolutt ikke kan sno meg unna denne.

Flere har nevnt Endomondo, jeg skal laste det ned og se om jeg klarer å lage en gruppe. Kule, kule damene mine! Her er del 1 av fjorårets innlegg om å komme i gang med løping. Jeg må bare nevne at min løping stoppet opp i høst pga smerter i leggen, og så kom jeg ikke i gang igjen.

Jeg er ingen løper. Jeg er en jogger. Løpere spretter raskt av gårde med lange, lette steg, mens vi joggere kommer litt mer luntende bak. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv for å akseptere min skjebne, og likevel jogge videre!

Min aller første joggetur i nyere tid, startet med at Einar løp en kort tur. Han var borte i under 15 minutter, og da han kom tilbake hadde vi en intens samtale om hvor han hadde løpt, hvor tungt det var, og at han stoppet én gang. Deretter snørte jeg på meg mine sko, og løp ut på nøyaktig samme runde.

Det eneste som var viktig for meg der og da, var å løpe lenger enn det Einar hadde gjort før jeg stoppet. Og i og med at tempoet var svært lett jogg, trengte jeg ikke stoppe i det hele tatt! Jeg brukte lenger tid enn Einar, men følte en viss triumf ettersom jeg hadde klart noe han ikke hadde!

Etterpå kjørte jeg rundt løypa, og målte opp distansen. 2, 5 kilometer hadde vi løpt. En uke etter løp jeg fem kilometer for første gang. KUN fordi jeg ville løpe den distansen sammenhengende før Einar gjorde det. Der skiltes våre veier, han utviklet seg til å bli en rask løper som løp lange turer. Jeg jogget 5k, ferdig med det.

I sommer, etter at vi løp litt feil på en tur, hadde jeg plutselig jogget over 6k sammenhengende. Kroppen hadde ikke noe problem med det, det var det hodet mitt som hadde hatt. Dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle ha ett løp i uka hvor jeg økte distansen med én kilometer. Plutselig følte jeg meg trygg på at kroppen min kunne klare det, så lenge hodet fortalte den det. 7 uker etter jogget jeg 1,3 mil. Jeg kunne omtrent ikke gå dagen etter, men jeg JOGGET 1,3 MIL!! Lille meg, med korte bein og tung bak - og riktignok i svært rolig tempo - hadde brutt en stor mental barriere.

Jeg kan være frustrert over tempo og klage på kroppen etter joggeturer. Men sannheten er at kroppen har det så godt etterpå, enten jeg har løpt korte intervaller, 5 kilometer eller 1 mil. Der og da er det tungt, men den gleden kroppen har etterpå, den er helt spesiell. Derfor fortsetter jeg!

Del to kommer i morgen- da skal du få mer konkrete tips til det å begynne å løpe, og det å øke distansen!